Vårens vakreste eventyr (barndomsminner)

Er noen år siden jeg bodde på gård nå, men husker da enda at våren/tidlig sommer var årets høydepunkt for oss som drev med kyr. Dette var nemlig tida for årets store happening; det store kuslippet. Kuer som hadde stått bundet på båsen sin i fjøset i 8-9 mnd i strekk skulle slippes løs i et kollektivt, frydefullt kaos! Og synet av svære, dvaske kuer løpende i vill fart over jordene, med halen til værs og jurene daskende fra side til side mens de løper, er et utrolig syn. Den spontane entusiasmen og livsgleden som da utfolder seg, er helt utrolig, og må sees for å forstås. Når jeg var liten syntes jeg det var kjempegøy å løpe mellom kuene for å hause dem opp og få dem til å løpe enda mer. Med unntak av ett år: Da fikk jeg en brunstig ku -som tydeligvis hadde misforstått litt!- løpende etter meg. Guddness! -Akkurat det året fant jeg fort ut at det var best å la kuene løpe i fred på den store dagen.

Kalveslippet var også stort, og de stakkars søte små var ikke alltid så lette å overtale til å forlate den trygge flokken i fjøset for å leies ut. Når de først kom seg ut, var det derimot gjort. Det var forøvrig også ganske festlig å se første gangen kalvene prøvde å spise mat som faktisk hang fast i bakken!...

MEN: Nesten best av alt: Kvigeslippet. Ungkuene på kanskje 6-9 mnd, som hadde rukket å bli ganske store, men som var for unge til å noensinne ha vært ute før. DET var kaos, det. I likhet med kalvene var de ganske redde for å forlate fjøset, og den store utfordringen var alltid å få dem over dørstokken og ut i verden. Vi pelide å være 3-4 stk som leide en og en ku ut. Men over dørtrammen var det altså full stopp. Nytta ikke hvor mye vi lokka med kraftfôr, dro i leietauene, dytta... Ikke tale om de skulle ut! Så hvert eneste år -hvert eneste år!- endte det med at mamma -for å få et ordentlig tak og få dytta ordentlig- stilte seg opp med ryggen mot kviga og la vekta på og dyttet. Og hvert eneste år var det en ku som: a.) Ble så redd at hun tisset (masse!), eller b.) Fikk et skikkelig diarréanfall... Man skulle vel kanskje tro at siden minst tre av prinsippene for læring (learning by doing, repetisjon og prøving og feiling) var oppfylt, burde man ha unngått nettop dette repetitive mønsteret med påfølgende ubehag. Men den eneste teorien min så langt er at "opphavet mitt er et landsens enkle folk med sans for tradisjoner". I så fall bekrefter dette bare ytterligere at min klønete natur skyldes genene. Noe må det i alle fall være.

Er litt trist at jeg nå på mine eldre dager sannsynligvis går glipp av denne ku-galskapen. Vil derfor bare oppfordre dere lesere til å, om dere får sjansen, stoppe litt en vakker vårdag og ser på mens bonden slipper ut kuene for første gang, viss du skulle være så heldig å tusle forbi en gård en dag det skjer.-Så kanskje du også ser deg enig med meg i at det er dette som virkelig er vårens vakreste eventyr! :)

Feels lucky :)

Mamma ringte meg i går for å få en liten oppdatering på om jeg hadde fått fiksa bilen. Sa jeg hadde fått den understellsbehandla, og betalt 1200 kr for det. Jeg har jo ikke peiling på pris og sånt, så jeg ante ikke om 1200 var billig eller dyrt, jeg. Så mamma spurte pappa. Hvorpå jeg bare hørt et hyl i bakgrunnen ( og pappa er normalt temmelig sindig når det komer til sånt!) "Tolv hundre?? Tolv HUNDRE ??!! -Jeg betalte 5000!!!"

Gjett om jeg bare elsker mekankeren min nå, da... :)

Siden det er en altfor lang tid siden forrige bloggpost, tenkte jeg forøvrig jeg kaskje kunne smelle til med forrige ukes lille oppdagelse. En liten ting jeg kanskje burde huska på allerede for et år siden, men sånn går det når man er treig i oppfattelsen! Jeg kom nemlig til å tenke på at jeg straks har jobba et år i hjemmehjelpstjenesten nå. -Og plutselig kom jeg da også på at "Oi... Stemmer det; jeg er jo allergisk mot husstøv og midd..." Jaja... Kan jo ikke alltid være like heldig i yrkesvalg, kanskje, men... XD

(Vil med det samme bare anbefale en liten post jeg skrev om temaet allerede i 2007. Middfakta. -Jeg synes jo det er litt kjekt med utrolig unødvendig kunnskap, da... :) )

Er forresten en liten ting til jeg ønsker å si mens jeg først er på bloggen igjen. Nemlig: Dette var ikke meg!: Flause

XD

Sommerens lille eventyr

Tipper mange av dere har hørt om dette nå, men lovet jeg skulle lage en bloggpost på det. Så her kommer den!

Jeg har jo tidligere hatt litt sånn periodevis der jeg har klart å surre meg opp i litt pussige situasjoner av ymse slag. Etter at jeg flytta til Moss derimot, har det vært veldig stille på "flausefronten", eller hva jeg skal kalle det. Nå vet jeg hvorfor! -Det var bare fordi det måtte få bygge seg opp i én vrkelig, skikkelig absurd episode, i stedet for å fordele seg på mange småepisoder. Men jeg kan jo begynne med begynnelsen.

En vakker dag i juli
var jeg på jobb, og ante nesten fred og ingen fare. Jeg sier nesten, for jeg hadde en litt smårar magefølelse når jeg reiste hjemmefra. Ante vel på sett og vis at noe var i gjerde, men trodde helt ærlig at jeg kom til å støte borti noen skikkelig rare klienter eller noe. Neida!

Det som skjer, er at jeg, mens jeg er på jobb, først fikk tlf fra Miriam (som jeg deler hybel med). Hun spurte meg om jeg visste om noe var skjedd med noen i familien eller noe, for politiet stod på døra og spurte etter meg! To minutter senere ringte politiet meg selv.

Jeg tar seff telefonen, og venter på å få høre hvem som er død. I stedet får jeg beskjed om å kjappe meg hjem, for de hadde arrestordre på meg! Woah! -Gjett om noen holdt på å gå i dørken da, ja! Så mens jeg sykla som et svin hjem for å la meg pågripe (!!!), hadde politiet ransakelse i rommet mitt. Kjempefestlig. Søppel, skittentøyskurv, alt... Glad jeg ikke var hjemme akkurat da! Ü

Uansett; ble nå pågrepet da, og fikk kjøre politibil til stasjonen.

Pinlig!
Vel inne på stasjonen ble jeg ført inn for å klargjøres for glattcella. Betjentene gikk igjennom veska mi, og følgelig også lommeboka. Og det var her det begynte å bli flaut!  For: Det bakerste "rommet" i lommeboka er nesten som en "hvil-i-fred"-sone. Her havner togbilletter og alt annet tull, og jeg kaster det som ligger der ca hvert jubelår.  Så ho politidama drar seff en drabelig bunke opp fra den lomma, og det tar et lite øyeblikk før det går opp for meg hva den gule og hvite lappen som lå rundt alle de andre lappene var.  

Skitt!

Rart med det; men det var liksom et sånt øyeblikk det du bare vet  at ting går rett i dass, og du kan ikke gjøre noen ting med det. Så situasjonen utarter seg ca slik:

Jeg står og begynner å be stille og intenst om at Plisplisplis! IKKE se på den lappen!
Dama drar den fram og bretter den ut.
Ånei! Kom an... Ikke les på den!
Hun begynner å lese.  
Værsåsnill... Ikke kommenter det... 
-"BACKSTREET BOYS??! IKKE si at du har vært på Backstreet Boys-konsert, og så har du billetten i lommeboka?!!"

Dette var overraskende pinlig! Faktisk så var det så ille at jeg ble rett og slett skikkelig skamfull, og jeg ség ned og gjemte ansiktet mot den bøylen politiet bruker når de ransaker folk. -Hadde, med hånden på hjertet, ALDRI trodd jeg skulle komme opp i en situasjon der jeg kom til å bli flau for noe sånt! Hmpf! Feil igjen, Ann Ingrid...!

Jeg turte faktisk ikke å kikke på politdama etter det, og det var en liten lettelse når arrestvakta overtok og førte meg inn på glattcella.

Vel inne på glattcella
stod neste nedverdigelse for tur. Stripping! Også dette var overraskende ille, men det hadde sikkert mer med situasjonen å gjøre enn noe annet. Uansett; Når du ser ut som meg, du har klart noe så teit som å bli pågrepet og arrestert, og du står det med en politibetjent foran deg som studerer deg opp og ned og i mente mens du står der i Evas drakt, da føler du deg rimelig teit! Var heldigvis ganske fort overstått, da. 

Og etter det ble jeg sittende for meg selv et par timer på cella. På en gummimadrass, og med dassen en halvmeter fra trynet mitt. På dette tidspunktet var jeg ganske høy på endorfiner, så jeg tipper jeg var blant de mer muntre folka som noensinne har sittet der! Hehe... Arrestvakta kikka innom meg hver halvtime og spurte om det gikk greit, hvorpå jeg smilte bredt tilbake og nærmest kvitrer tilbake at Joda, det går kjempefint! :) Haha... Var vel nesten så de vurderte å sjekke meg for diverse dop med det samme!

Fikk forresten gratis lunch
mens jeg satt der inne, da. -Vann og brød. 

Avhøret
gikk forsåvidt greit. Veldig grei dame som avhørte meg. Men det første spørsmålet jeg fikk, var hvorfor jeg hadde slutta i jobben og flytta fra sørlandet. AJ! Det varte sikkert bare et lite sekund eller noe, men det øyeblikket føltes bare helt villt. Skulle jeg seriøst fortelle at det var litt fordi jeg hadde søkt på fengselsskolen og ikke kommet inn??? Hehehe... Uff... Siden det ikke var den eneste grunnen, feiga jeg ut og begrunnet de med noen av de andre grunnene jeg hadde. Men for å si det rett ut; til å være et så enkelt spørsmål, var det overraskende vanskelig å svare på!


Resten av avhøret foregikk uten problemer, da. Heldigvis. Klarte å unngå å nevne at jeg ønska meg inn i fengselsvesenet, tror liksom det hadde blitt sånn passe flaut å nevne i den settingen der!

Kom da ut etter avhøret
og fikk med det samme en beklagelse fra politidama for bryet. Hun gav også uttrykk for at hun var irritert over at jeg hadde blitt anmeldt på så tynt grunnlag som jeg hadde, og jeg var glad og lykkelig for det.

Ute av arresten ringte jeg sjefen min igjen, som forøvrig hadde prøvd å ringe meg hele 6 ganger i løpet av de 3-4 timene det hele tok, og det første jeg klarte å si til henne var at "nå har jeg nettop kommet ut fra glattcella her Ü ". *Ups!* -Huska litt for seint på at jeg ikke hadde nevnt for henne at det var utstedt arrestordre på meg, noe det lille hylet hun utstøtte bare understreket ytterligere.

Fra politistasjonen
gikk jeg rett opp på jobben for å hente bekreftelsen jeg bad om, som bevis på at jeg hadde oppholdt meg i Østfold. Forklarte selvfølgelig også hva som var hendt, og snille sjefen min, som tydeligvis hadde vært skikkelig redd for meg!, endte med å hive seg rundt halsen min mens hun kauket at "Jeg var så redd for deg!!!" Fremdeles var jeg drithøy på endorfiner, så jeg bare gliste godt, og tok det hele ganske kuli.

(Sjefa satt forresten og grein av latter da jeg halvannen uke etter arrestasjonen troppet opp på kontoret for å blant annet spørre om jeg kunne sette ho opp som referanseperson  når jeg søkte på fengselsskolen igjen. Hehehe... Huff... Igjen; følte meg passe teit da, ja! Ü )

På vei hjem
derimot, fikk plutselig det fantastiske endorfin-kicket mitt seg en aldri så liten trøkk. Det gikk plutselig sabla sterkt opp for meg at viss jeg fortsatt hadde bodd i Kr Sand, og fortsatt i jobben (som jeg fikk tilbud om!), hadde jeg hatt mye verre problemer nå. Da hadde det garentert ikke blitt politisak av det, og jeg hadde måtte kjempa mot ledelsen på egenhånd. Jeg blei rett og slett skikkelig skremt når dét gikk oppfor meg. Så når jeg da kom hjem og ringte den ene lederen i Røde Kors for en bekreftelse derfra også, fant jeg plutselig ut at jeg var rimelig på tuppa! Var litt "småfortvila", og han måtte pliktgyldigst høre om dagen min minst to ganger før han fikk lagt inn et eneste ord selv. Hehe... -Sånn er det når man omgås meg!

Heldigvis endte det med at han begynte å le, da... -Satt der og humra i skjegget sitt. Takk og lov... Hadde han ikke begynt å le, hadde jeg sikkert endt opp med å hylgrine eller noe, jeg var jo ikke akkurat det man kaller mentalt eller emosjonelt avbalansert på dette tidspunktet!

I ettertid:
Det gikk nesten tre døgn før det verste endorfin-kicket mitt hadde gitt seg. Arrestasjonen var, i alle fall på noen måter, en vannvittig opptur for meg! Og jeg lover; jeg lo meg i søvn hver kveld i halvannen uke etterpå!

Miriam
spurte meg forresten hva jeg tenkte på når jeg satt inne på glattcella der. -Var egentlig litt forskjellig. Slo meg litt at Jeg vil jo så gjerne inn i fengsel, men dette er feil side av låsen!

Ble også sittende og tenke litt på den ganga på videregående når jeg juksa (var ei orienteringsøkt i VK1. Siden jeg først juksa, gjorde jeg det med stil, og nesten hele hesteklassen ble med meg på juksinga.). Jeg hadde så dårlig samvittighet etter dette, at jeg fant ut jeg ikke skulle jukse igjen. Det ble nesten litt sånn Jukse på skolen; arresten neste! over det hele... Hehe... Ü

Hadde det i det hele tatt ganske så festlig med meg selv der jeg satt! I alle fall fram til jeg begynte å hutre og fryse. -Ikke så gøy da lenger, nei...

Dagen i seg selv
var mildt sagt en opplevelse, som det er "få forunt" å oppleve. Helt seriøst var det en helt vannvittig erfaring, og jeg tror jeg vokste minst tre år på den! Var egentlig veldig mange ting, men har i alle fall blant annet lært hvor viktig det er, prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Var ufattelig glad for de som trodde på meg, i alle fall!


Er også sikker på, at om jeg noensinne skulle havne i en situasjon der kjensfolk/venner havner i noe lignende, kommer jeg til å takle det på en mye bedre måte enn før. Må også innrømme at jeg har fått en litt større ydmyket i forhold til det å "krenke andres privatliv". Vet jo at jeg, dersom jeg ender opp i fengselsvesenet noen gang, kommer til å måtte blant annet strippe folk, ransake celler/privatsaker og så videre. Ikke at jeg ikke har hatt respekt for det før, men nå har jeg liksom vært på "den sida", da! Ü

Og papirene
jeg fikk når jeg ble pågrepet; arrest/ransakelsesordren og "strafferabatt ved tilståelse"-arket mitt, de har fått glass og ramme på seg, og henger nå i korridoren inn til stua. -Må bare huske å ta de ned viss mamma og pappa noen sinne kommer på besøk.

Når det kommer
til fengselsskolen, så har jeg vel egentlig gitt det litt opp for denne gang. Ikke umulig jeg prøver til våren eller høsten igjen, for jeg har enda lyst! Men mista på sett og vis litt piffen for det etter saken. Har også kommet fram til at jeg liker meg overraskende godt i Moss, og har lyst til å bo her litt til! I tillegg har jeg også flyttet hele fire ganger bare siden i fjor sommer, så jeg kjenner det hadde vært godt å bo samme stede en liten stund nå.

Så vil tiden vise om jeg noensinne havner bak murene igjen! ;) -Absolutt ikke en umulighet...

Skjebnens ironi...

I helga stilte vi som kjent klokka, og for en gangs skyld klarte jeg å få med meg det. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg klarer å holde styr på tida likevel. Som i går, for eksempel, når jeg skulle på jobb. Våkna ekstra tidlig, så jeg stod like godt opp kl 07.00. Klokka 09.05 går bussen til jobb. Jeg bruker 5 minutter til å gå til bussen. Ergo skulle men vel gjerne tro at to timer skulle være god nok tid på morgenen til at jeg burde rekke den bussen! *sukk*

-Rakk å se bakenden i det den svingte ut fra holdeplassen, da. Veldig festlig.

Min endelige konklusjon er vel egentlig at jeg nå plutselig bor altfor sentralt, og har altfor kort vei, til å rekke tingene jeg skal med på.

Et lite tips...

Dersom du er med en eldre mann eller en eldre dame, og han/hun setter seg ned for å sjekke i avisa "om det er noen kjentsfolk", for all del...: IKKE prøv å være hyggelig og svare noe sånt som "Å, ja, det er jo alltid kjekt å se kjentsfolk i avisa! *smile* " før du har forsikra deg om de sikter til dødsannonsene eller ikke...

Hehe *huff*... Blei litt stusselig stemning etter det, ja...

-Ann Ingrid?

-Ja?
-Har du tusta vekk mobilen din, eller?
-Eh, ja, hvordan det?
-Nei, jeg bare fant den liggende i kjøleskapet....

*Hater sånne samtaler... *hehe* :P *

I fengsel

Nesten en uke på overtid dette her, men mange er sikkert spente på hvordan mitt møte med fengselsvesenet og opptaksdagen var. Så her kommer en liten gjengivelse fra hendelset.

Klokken 07.00 fredag morgen stod jeg og 14 andre og trippet spent utenfor murene ved Stavanger fengsel. Vi måtte først gjennom en sluse med metalldetektor (vi var så mange at de ikke gadd å ta noen fysisk kontroll og kjenne på oss, noe de kilne av oss satte pris på i det skjulte!), og da var det gjort. Hver eneste dør rundt oss var låst, og alle dører måtte låses manuelt før neste kunne åpnes. Ingen vei tilbake da, med andre ord!

I gymsalen hadde vi først litt info om dagen, før det var duket for fysisk testing. Og her er greia, for...: Jeg har jo alltid gjort det veldig godt på styrketrening, men tilsvarende dårlig på kondis. Dette hadde selvfølgelig ikke jeg tatt høyde for da jeg "lada opp" til testen. Så siden styrkekravene var så utrolig lette, tok jo jeg utgangspunkt i at kondistesten var like lett, ergo ingen grunn til å trene noe som helst til opptaksdagen... Så etter å ha tatt full score på styrketesten, velta jeg inn i mål på kondistesten i siste øyeblikk. -Ett sekund senere, og jeg hadde strøket. Det var faktisk så hardt, at jeg hadde vondt i halsen i to dager etterpå!

Etter testen var det duket for en skriftlig del som dannet grunnlag for intervjuet, og senere da, selve intervjuet.

Og intervjuet kan man si så mangt om. For også her var mine forberedelser heller mangelfulle. Dette har sin naturlige årsak i at jeg har så ufattelig lyst å jobbe i fengsel, at hver gang noen nevnte aspirantnemda, opptak, fengsel eller lignende, ble jeg bare supernervøs, og klarte ikke å tenke. Så i stedet for å forberede meg, tekte jeg som så at det var bedre for meg å bare lukke smekken og la det stå til (det hører med til historien å si at før dette har jeg vært på 4 jobbintervjuer. To av dem har jeg fått jobb på, og på de to andre har jeg stilt opp med smekken på vidt gap på. -Så med smekken lukka, burde oddsene absolutt ha vært på min side!).

Litt mer konkret om intervjuet: Det begynte faktisk veldig bra! -Så åpna Ann Ingrid kjeften sin... Det første jeg fikk høre var at jeg hadde usedvanlig gode karakterer! Ganske overraska fikk jeg mumla fram et forbauset "Å? Eh, jo, takk...? -Det var jo godt å høre....", hvorpå den godeste herr fengselsbetjenten satte øynene fast i meg, og på en ekstremt bestemt måte konkluderte med at "Det visste du!". Hva i all verden man svarer på sånt, er mer enn mine sosiale antenner kan gi meg svar på, så jeg blei litt satt ut, rett og slett (btw, for den som lurte; karakterene mine er ikke dårlige, men de er absolutt ikke usedvanlig gode heller, så jeg var faktisk veldig overraska.)...

Sånn ca fra det punktet av, gikk intervjuet rett i dass for min del. Jeg var så sliten etter kondisdriten, søvnmangel, lavt blodsukker og alt, at jeg var helt fjasete og fjern under intervjuet. Nervene hadde nemlig gjort sitt til at frokosten jeg hadde kl 0600 den morgenen utelukkende bestod av en halv lita brødskive, og dette intervjuet ble holdt i 2-tiden. På den andre siden; nervene gjorde også sånn at jeg slapp å føle meg sulten, da...

Spørsmålene jeg fikk, var forresten av en helt annen art enn jeg hadde sett for meg, bare for å ha sagt det. Etter å ha ikke kunnet klarere helt for hva parlamentarisme var (husket bare litt vagt om det i farta), eller kunnet fortelle noe særlig om hvem som satt i regjering, ble jeg bombardert med politiske spørsmål. Jeg kunne svare på hvem som var justisminister, og hvem som var ordfører i Krs (tusen takk for svaret, medsøker Jan Ove!), men det var ca det.

Seansen ble avsluttet med spm om hvordan jeg hadde forberedt meg til intervjuet. Ærlig som jeg er, måtte jeg jo inrømme at "Æh... Jo, jeg hadde en liten treningsøkt på onsdag...". Dårlig svar! Fengselssjefen satte i et vantro (sinna?) utrop om at "dette går ikke an!" -Heldigvis satt ho dama som også intervjua meg og lo rått, og viste til at "joda, det gikk jo så fint, atte! Ho klarte jo kravene og alt!" Jeg var på dette tidspunktet så sliten at jeg syntes hele greia var ganske festlig, så jeg satt egentlig bare og flirte godt av hele situasjonen...

Så da kan jeg vel egentlig bare konstatere at "det var det", og være glad for at jeg kan søke igjen neste år! Har også store planer da om å sette meg godt inn i politikkens verden, og å lade opp med litt flere treningsøkter.

Må forresten bare få si at det var en utrolig kjekk gjeng som stilte opp i fengselet den dagen, og det var utrolig god steming der. Var veldig laussluppent og avslappa, så alt i alt var det jo egentlig en vellykket og bra dag! Er faktisk bare enda mer gira på å bli fengselsbetjent nå, selv om den karrieren tydeligvis blir satt på vent et års tid. Så da er det bare å finne seg en jobb fram til neste vinter, og gi seg i kast igjen (For de som lurte så har jeg teknisk sett ikke fått svar enda, emn etter det intervjuet, er det ikke noen overraskelse hva svaret blir, akkurat *hehehe*)!

En avslappende helg

Siden jeg -trass i min avslappede helg- ikke har hatt tid til å blogge på en stund, kommer derfor en liten oppdatering her. Ikke noe særlig spennende, men...

• Traff Hanna Grethe på lørdag, spiste lasagne (NAM!) og var på konsert med Kloster. Var veldig bra! Ellers malte vi faktisk også, noe jeg ikke har gjort siden jeg var kjempeliten. Trodde helt alvorlig at bildet mitt var inspirert av hippie-tida, men da jeg var ferdig, oppdaga jeg plutselig duken til Hanna Grethe... *hehe* Ops... "Hmmm... Var det en grunn til at jeg slutta å male? -Var det mangel på talent kanskje??" -Tydeligvis, ja... (bare for å besvare mitt eget spørsmål her) Fikk meg forresten også en liten overraskelse i forhold til litt glemt barnekunnskap. Nemlig at blått + gult = grønt... Den oransje fargeprakten var det forresten Hanna Grethe som stod for.
  
• Søndagen gikk stort sett med til å prøve å fikse dataen (den ble faktisk både litt bedre og litt verre...), og viss noen skulle kjenne kallet til å prøve å fikse den enda mer, er det bare å si fra...
• Etter Salem var det duket bord for hummer, -med tilhørende klokrig... Ikke at jeg egentlig spiste så mye (hadde helller ikke trodd jeg skulle bli så freaka ut at utseendet til hummeren), men kan nå i alle fall skryte av å ha smakt på delikatessen, om ikke annet. Dessuten ble det da desto mer mat til de hummerelskende av oss, så det er jo positivt!

Fem på halv åtte

Er en god beskrivelse på livet mitt, og på dagen min.

Har i dag:

• Våkna midt på natta, overbevist om at jeg hadde forsovet meg til jobb klokka 12...
• Klarte å klatte på meg en parfyme som hadde harsknet bigtime! VEMMELIG!!!!!
• Prøvd å dekke over den ødelagte (og nå kasta...) parfymen med lukten av en god en. Mix av lukter; enda verre!!! *(Syyyyykt kvalm lukt, og IKKE kjekt å sitte gnurt inn blant masse folk på bussen da, nei...)
• Kom på jobb, fikk beskjed om å printe ut noen bestillingsark. Klarte i farta å sette meg på en ringperm, og denne ringpermen klarte altså det kunststykket å perforere rumpa på buksa mi (og litt rumpa mi også), før den så hang fullstendig fast, dinglende etter rumpekjøttet mitt, mens jeg panisk, -og temelig flau, ja, prøvde febrilsk å få den av meg. Den nye sjefen vår brølte av latter, mens jeg rista for harde livet i permen, livredd for at jeg måtte få hjelp til å få den av. Et forferdelig stygt syn heile situasjonen der, egentlig. Heldigvis blir nok den lille kulen jeg fikk i rumpa kamuflert av appelsinhuden min (viktig å se det positive i det!)... Ringpermen måtte forresten bøte med livet.
• Måtte inn på Wearhouse å kjøpe bukse etter fadesen min, med veska godt plassert over rumpa. Kjøpte to bukser til 299 kr til sammen. Løp inn på kontoret på butikken vår og skiftet til den hele buksa.
• Tre minutter senere; jeg og Elisabeth står ved disken. *Ding!* -Knappen på den nye buksa mi (som jeg bare et par minutter tidligere angret bittelitt på at jeg ikke hadde kjøpt i en str mindre!) føyk som et prosjektil over butikkgulvet. Heldigvis bare et par kunder i butikken da.
• Opp og bytte bukse (takk og lov at jeg kjøpte to!), for så en heller pinlig tur inn på Wearhouse for å klage på buksa. -Fikk ny knapp, for den som lurte. Gikk resten av dagen med magen lett inntrukket, siden begge buksene jeg kjøpte var samme modell, men bare forskjellige farger, og jeg var litt nervøs for å klare det samme med den siste buksa. -Av en eller annen grunn gikk jeg forresten uten belte akkurat i dag. Det var jo som bare...
• Kom meg hjem helskinnet -og helbekledd- og fikk med meg Ylvis møter veggen. Opptur!
• Oppdaget at det har blitt lagt ut masse klipp på youtube plutselig av godeste Henrik Fexeus; utrolig stilig; digger den mannen! (Derimot er det sikkert fordi han kan så ufattelig mye om kroppsspråk og sånn, at jeg trolig allerede har blitt manipulert fra første øyeblikk...)
• Og til sist; Boyzone har gjenoppstått! Egentlig kanskje ikke en gladnyhet av de helt store; men den nye singelen er faktisk ganske kul!

Så da, så. En rimelig vimsete post det her, men et vimsete liv krever en vimsete post en gang i blant.

I don't get it, I just don't get it (get it) *Synge, nynne, ZZZzzzzzzz*

Ivrig

God morgen!
Klokken er nå 08:51 i skrivende stund, og jeg har vært oppe siden klokka var 7. Grunnen til denne særdeles morgenfriske skrivestunden er enkel. For andre arbeidsdag på rad klarte jeg å møte opp til bussen en hel time for tidlig. Så etter å ha pint meg opp, stresset som en annen villmann, og jagd min ene samboer ut av badet, føler jeg nå at det begynner å bli på tide for meg å lære klokka...

Min lille blondis...

For noen dager siden var en kunde innom butikken for å spørre etter bestillingen sin. Og det første jeg pleier å gjøre da, er jo å spørre "Hva er navnet ditt?", eller eventuelt "Husker du hvilket navn den står på?". I stedet klarte jeg i farta å blande sammen disse to spørsmålene. Så mens jeg da står så pent og smilende bak kassa, hører jeg min hyklerske tunge komme med det idiotisk urteite spørsmålet "Husker du navnet ditt??". Det hele ender jo med at jeg står og kjemper så hardt for ikke å fnise hysterisk, at trynet mitt sikkert såg helt forvrengt ut (Kunden såg nemlig ikke ut som om hun reagerte nevneverdig, så da kan man liksom ikke bare bryte sammen i latter heller, på en måde...). Så da føler jeg liksom jeg atter en gang har fått bekreftet mitt logikk-nivå. Jodda.... *hehe*

Ellers har jeg gjort ganske mye i helga, har blant annet blitt forkjøla, vært i bryllup (fremdeles forkjøla), overnatta på hotell med Kari Merete og moren, og utforsket indre strøk i ... eh... -Kanskje det var i Risør...?, og jeg har endelig søkt på fengselsbetjentskolen. Jeg har også funnet ut hvor mange som faktisk har søkt, og hvor få skoleplasser det er der... Ellers har jeg heldigvis også fått være relativt flittig til å ta bilder med mitt nye kamera (det gamle tok kvelden under utdritningslaget til Vivian, etter at jeg hellte en halvliter mangoyoghurt over det), siden jeg allerede etter TO døgn klarte å tuste vekk laderen. Heldigvis kom kameraet halvveis opplada fra butikken, så noen bilder og annet gøy fra helga ble det likevel. Så da satser jeg på at det kommer litt bilder og stæsj på bloggen her framover. -Selvfølgelig med den forutsetningen at laderen kommer til rette, da.

På salsakurs igjen!

Yey! :):):)

Desverre var det da altså FEIL kurs meg og Jannike klarte å stille opp på. Vi klarte nemlig å stille opp på et salsa 1-kurs som allerede hadde vart i flere uker, og "vi nye" gikk liksom ikke helt ubemerka hen hos deltakerene. (Vi skulle da altså på bachata-kurs, som er noe helt annet enn salsa...) Uansett, etter en litt flau -og nesten ubemerka (håper vi) exit i pausen, har vi i alle fall begynt å glede oss helt villt til bachata-kurs i morgen, da. -Og til salsa 3-kurset seinere i år!

Åååååh; gleder meg!!!

Nok en overstått jul,

og for så vidt også et år med den. Inspirert av diverse andre blogger og folk, kommer derfor en liten oppsummering av utvalgte hendelser fra året 2007 her (følg med, følg med; dette er spennende saker, gitt... :P):

Januar:

Startet med nyttårsfeiring i Flekkefjord hos JF og kompani. Det var hæla i taket og raketter i veggen, og endte med en litt uheldig singstar-episode akkurat i det hele JF's familie putselig kom hjem og stod i døra... *Ups*

Januar var også måneden da jeg klarte å knekke brillene mine, og jeg satte fyr på buksene mine mens jeg hadde de på meg. Av andre ting jeg knakk, hører også den ene kjøkkenstolen med. Ellers hører også mitt lille blodige tannlegetime-eventyr med i denne måneden.

Av helt andre ting var nok januar en litt kjip måned for piloten av dette flyet. -Legg spesielt merke til det grønne skiltet...

Februar

I tillegg til å knuse enda en kjøkkenstol denne måneden, beveget også min knusende kraft seg også over på andre ting enn bare møbler, og også mobilen min fikk gjennomgå. -Ganske kjipt igrunn, nå har til og med pappa bedre mobil enn meg...

Ellers hadde vi tidenes snøstorm her i byen, og Impuls i Salem ble unnagjort. Det ble heldigvis også brannslukkinga i huset til min søster etter at nevøen min satte fyr på kjøkkenet deres.

Mars

Jeg stilte opp på jobbintervju med smekken på vidt gap. *Huff*

Begynte også på swing-kurs, men det kan seff ikke måle seg med salsa! :)

April
Jeg fant ut at jeg plutselig var trendy; rosa var/er(??) nemlig hottere enn hottest, visstnok. Bra for meg, i alle fall :)

Mamma fikk også den fantastiske ideen om at hun skulle prøve å kippe sitt eget hår, noe som resulterte i tidenes styggeste sveis. -Sier ikke mer...

Mai

Eksamen kaller; og jeg baker mer enn vanlig. Fant også ut at Poe er mer skremmende lesestoff enn mine sarte nerver har godt av.

Ble ferdig med all undervisning på skolen denne måneden.

Var også på nytt jobbintervju, hvor jeg også denne gangen klarte å stille opp med smekken på vidt gap! *Åh, arme meg... -SUKK!*

Juni

Friheten kaller! -Og bare sånn apropo bildet, mener jeg ikke den seksuelle friheten. Men jeg er ferdig på skolen, og jeg har også vært i utdritningslag hos Silje.

Juli

Den store giftedagen 7/7-07 gikk ikke upåaktet hen, i alle fall ikke hos dette vakre paret (som forøvrig har planlagt å kalle barna sine Vulva Marie og Mons Pubis), som da ble smidd i hymnens lenker, eller hva det nå heter.

August

Lokenurket mitt flytta til østlandet, og mine stakkars moderlige hormoner fikk en tøff tid da barnet mitt reiste.

Lyngdal city kom også med på lista over de peneste byene i landet, og havna på en respektabel 92.-plass. -Av 95 byer...

September

Min nye tittel: butikkmedarbeider....

Jeg har også prøvd å spise (og lage!) sushi, og jeg har hilst på skandinavias minste standup-komiker. For første (og eneste gang til nå) fikk jeg også se et piggsvin. Kult! :)

Oktober

Julemarsipanen kom i butikkhyllene, og hodet mitt var fullt av lamper.

November

Masse jobbing! -Og masse vimsing. Mer er det egentlig ikke å si om den måneden.

Desember

Enda mer jobbing! Sykelig travelt på jobb, og mitt sosiale liv var vel egentlig mer en ikke-eksisterende greie. Masse stress før jul, og jeg fikk gleden av å selge juletrelys-pærer til Rune Andersen (komikeren). Ellers fikk jeg tradisjon tro spysjuka i romjula, og måtte derfor ta meg et par dager fri fra jobb. Blei akkurat frisk igjen til nyttårsaften, og tok turen til Stavanger for å feire nyttår med blant annet disse folkene. + noen folk til. Veldig gøy var det i alle fall, og kalkunen ble nesten ikke svidd... *fnis* Det ble derimot søppelkassa vi klarte å sette fyr på. *Ups* (Og bare sånn apropo bildet: Se! -Jeg smiler! :)

Dagens trippel

Jepps; da sklei julekalenderen min skikkelig ut, gitt... Men ingen fare; dere får en utroooolig spennende oppdatering på de siste dagers hendelser likavel...

Torsdag
Var først på jobb før jeg tok en tur på senteret og traff Silje, JF og Monica. Og faktisk også Patrick. Bittelitt. Deretter dro vi ut på besøk hos Monica, så AFV og mimra om gamle dager. -Som i VK1, da Silje bodde på D-internatet, og noen hadde tissa i støvelen hennes. Og mye annet rart. Utrolig kjekt, i alle fall :)

Fredag
-Lost-
Før jeg dro på jobb, var jeg og vaska huset til naboen. Mens jeg var der, ringte det på, og jeg sprang og åpna døra. Der stod en distraherende kjekk nordlending og spurte om det bodde en som het "Pedrino" (eller noe sånt) her. -Hvorpå jeg ble stående og bare "Eh... Øm... Neeei, tror ikke det?"
"Er det en leilighet eller noe her i bygget da", spør nordlendeingen.
"Hmmm... Eh; neeei..."
"Okay. Har jeg kommet til Presteheia 72, da?" (Husnummeret er endra)
"Eh, kanskje, vet ikke helt..." -Får jeg altså stamma fram, før jeg løper ut på sokkelesten for å sjekke husnummeret, uten å finne det i farta. Følte meg ganske teit da jeg ikke ante hvor jeg var, liksom. Da mannen gikk; gikk det seff op for meg at jeg hadde glemt å nevne at jeg ikke bodde i det huset. -Det var gjerne litt teit, da; tipper han satt igjen med det inntrykket...

Lørdag
I dag har jeg ekspedert komiker Rune Andersen; det var jo litt kult, da :) Hjalp han å finne riktig pære til juletresbelysninga. -Så for de som lurte, så har juletrebelysninga hans 20 lys...

Nerver!!!

Ææææh..... Muntlig eksamen i dag hvor mye har jeg lest?? -Ca halvparten av pensum. Og det er ikke nok. Og muntlig eksamen
er ei sånn greie jeg gruer meg SKIKKELIG til! I går satt jeg og las heile dagen, og med ett (voldsomt stort) unntak, var det et svært lite spennende foretak.

Men i alle fall; fikk lest unna alt av Poe, om ikke annet (Kjent for bl.a. gotiske skrekk-historier. Red anm.). Det var også ca da det gikk opp for meg at litteratur sannsynligvis
påvirker oss mer enn vi aner. Derfor skal dere nå få høre hva jeg
klarte å gjøre i det jeg hadde lest ferdig "The fall of the house of Usher" (om ei dame som blir spikra levende inne i kista si, og dør der. Ikke syntes jeg det var noe særlig spennende eller fengende historie, men.) Vel; blei tydeligvis mer påvirka enn jeg trodde. For, rett etter å ha lest den, peip plutselig mobilen. Og, heilt seriøst: Det er UHYRE (takk og lov!) sjeldent jeg skvetter så mye at jeg har vondt i hjertet i flere timer etterpå!!! *Hekkan!!* Så med melkesøl på bordet (jeg velta seff et glass med melk fordi jeg blei så skremt jeg sparka i bordet så det hoppa), brødskive med syltetøy på golvet (seff påleggssida ned) og blåmerke på armen (etter tallerkenen jeg heiv opp i lufta, men som takk og lov ikke knuste, fikk jeg meg en aldri så liten "ryddepause" fra lesinga. En pause
jeg for så vidt godt kunne klart meg uten.

Så akkurat nå sitter jeg og leser febrilsk i restene av skriveboka, som jeg i anfektelsen av panikk, også klarte å rive opp i går. Kjenner også blåmerket på leggen (etter at jeg sparka i
bordet), er litt ømt og irriterende.

Akk, mine arme nerver...

Vima meg... (dagens lille flaue)

Nå er det litt tid siden jeg skreiv sist, så dette får bli en oppdatering på den siste uka eller så. Så la oss derfor begynne med forrige mandag, altså for ei uke sia.

For...: Da fant jeg nemlig på at jeg skulle begynne på swingkurs. Særs lite motivert (vil bare lære det fordi "alle andre" kan det, + at det passer til mer musikk enn det salsa gjør.). I alle fall stillte jeg relativt glad og fornøyd opp i Arbeideren. Hadde jeg gjort bittelitt research i forkant, ville jeg funnet ut at det også er swingkurs på HiA, og at det kommer litt flere studenter der. Men selvfølgelig; det gjorde jeg ikke. Så, i stedet for å treffe folk meir på min egen alder, ble jeg gående rundt og danse med folk på 55+ år. Dessuten var jo kurset tilrettelagt for litt eldre, så de gikk fantastisk seint fram med å lære nye steg og sånt, og jeg er oppriktig forbauset over hvor lite det går ann å lære på 2 klokketimer *hehe*:) Uansett har jeg betalt for kurset, så i kveld er det bare å kreke seg på LIDLsen igjen. Pøkk.

Og sånn ellers har jeg forresten vært i Stavanger noen dager og besøkt Silje og JF, og det var skikkelig koselig!! JF har forresten kjøpt seg ny bil; den tøffeste bobla ever! Turkis og med skikkelig spoiler, skikkelig anti-soss... -Herlig!:D Var ellers også på tacokveld med laget på torsdagen, (veldig kjekt, forresten) og da klarte jeg å komme litt i prat med Roy Elling (pastor Foss) sin dobbeltgjenger!! -DET var en litt snål følelse, jah... Har aldri vært borti folk som er så sinnsykt like på alle måter, og som aldri har treft hverandre!

Helt til sist tenkte jeg å innlemme dere alle i dagens lille flause fra min side. For: I dag var jeg på jobbintervju på en sportsbutikk nede på Lund. Satt og prata med en kar på kanskje et par og tjue, som var dritnervøs siden han aldri hadde intervjua noen før... Så det heile gikk i grunnen ganske greit, vi bare satt og fjasa litt og sånn, veldig slæckt og godt, følte det gikk greit, lixom :) Uansett; da jeg forlot butikken og hadde kommet meg vel ned til byen, oppdaga jeg selvfølgelig at smekken stod på vidt gap!!! Det hadde den garantert vært under jobbintervjuet også, hehehe. -Så det var det førsteinntrykket, ja! *sukk* Sånt skjer bare meg *hihi*... Uff...

*Knus...*

Nå er det ikke lenger bare møbler som har måttet gi etter for min enorme vekt; også mobilen min har avgått ved knusedøden. Det hele begynte med at Patrick (han fra Salem, red. anm.) ringte meg og spurte om jeg kunne være med og stå på butikken på Lund og dele ut brosjyrer om Salem. Noe jeg forøvrig ikke hadde lyst til i det hele tatt etter en lang, stressende dag, men sa likavel ja. Og labba i vei ned til Lund. På veien klarte jeg, for 2. gang denne vinteren, å tryne skikkelig; hørte formelig dundringa i bakken da jeg traff asfalten. Den dårlige nyheten er da at jeg landa oppå mobilen så den knakk i to. Den gode nyheten er at jeg ikke landa oppå kameraet jeg kjøpte i dag, som kosta hele 1699 kr! *Dyrt!!!* Uansett blir det nå en ny investering i løpet av et par dager, noe som suger villt.

Ellers, som jeg sa, har jeg jo vært og delt ut brosjyrer på butikken i rene Jehovas-stil. I alle fall nesten. Jeg dressa meg opp i min mest lysende orange (Hvordan i all verden skrives det ordet, forresten??? -Oransj, oransje...?) genser -for at folk ikke kunne unngå å se meg...:) - og mine høyt elskede grønne army-bukser. Jeg har jo ikke peiling på om sånt passer sammen i det hele tatt, så i verste fall ble jeg i alle fall virkelig lagt merke til... Uansett: Cluet mitt er at jeg er ufattelig glad jeg ikke er Jehovas Vitne eller mormoner eller noe sånt. Den ene timen jeg stod i dag holder for et års tid, og vel så det! Men han jeg stod med (eller: skulle stå sammen med -Han syntes det var så flaut å stå der at han stakk for å legge brosjyrer i postkasser i stedet -så ble jeg stående aleine der og drite meg ut i min plutselig altfor lysende genser...) sa jo noe bra, da: "vi får vår lønn i Himmelen". Jeg bare håper "lønn" også inkluderer erstatning for mobilen.

Et blodig eventyr

Som dere ivrige blogglesere sikkert har fått med dere, hadde jeg altså min store, hardt etterlengtede dag i dag; jeg fikk redusert vekta mi med 1 tann (bare synd det var en "a" i det ordet i stedet for en "o"...). Tann-amputasjonen gikk nesten smertefritt, i alle fall etter 3. dose (!!!) med lokalbedøvelse... Etter det var det i grunnen bare deilig, og faktisk så tror jeg at jeg klarte å sovne litt under operasjonen! I det ene øyeblikket satt legen og prata om hvor glad tannkrona mi måtte være i meg siden den ikke ville slippe taket. Denne lille hendelsen inspirerte altså legen til å begynne å nynne en sang nettop om dette at litt av tanna ikke ville slippe taket. Denne lille tanntrekkevisa er altså ca det siste jeg husker før jeg plutselig hadde nål og tråd i kjeften, og vistnok hadde fått brodert inn noen sting.

Men, historien slutter jo ikke der; da hadde jeg ikke giddet å fortelle det.

For: Da jeg dro fra sykehuset, fikk jeg med meg en resept på smertestillende, og lille meg ble gående rundt ei stund i Arendal og leite etter apotek. Jeg la vel kanskje litt merke til at folk kikka ekstra ned og sånt når de gikk forbi, men jeg tenkte ikke over det. Til slutt nærmest tvang jeg ei dame til å forklare veien, før jeg takka for hjelpen og smilte pent. Etter at apotekturen var unnagjort, gikk jeg en tur på do. -Det var da jeg så det. For: i speilet titta nemlig et temmelig skeivt tryne med en stor klump på venste kjeve tilbake på meg. Og dette var ikke det verste, for...: Jeg hadde tydelivis blødd en del fra kjeften uten at jeg merka det selv, og dette blodet hadde altså samlet seg på og rundt leppene mine og størkna, og hele greia så temmelig udelikat ut, for å si det sånn. Jeg skremte faktisk nesten meg selv der jeg stod. Ca da forstod jeg jo også litt hvorfor folk hadde kikka andre veier når jeg kom. Så jeg skar en grimase til meg selv i speilet, og fikk da til min store gru se det. -Røde, bloddryppende tenner... *usj!* Ikke rart dama jeg spurte om veien hasta så fort videre, kan du sei!!! *hehehe* Egentlig var det jo litt morsomt da, men jeg er glad jeg ikke var i Kristiansand og traff noen kjentsfolk, for å si det sånn...

Noe litt tyngende...

Hmmm.... Hva kan det være, tro??? Hmmm... -Kan det være............meg??
Jah, så sannelig, det er det!
På søndag klarte jeg det altså igjen. Jeg knakk den ene kjøkkenstolen. Ikke at jeg har knekt noen kjøkkenstol før, men jeg har knukket diverse andre ting. I fjor klarte jeg for eksempel å knekke den ene stolen som stod i stua; en av de stolene som tilhørte Øyvind, den ene daværende samboeren min. Maks et par uker senere er jeg jommen ikke snauere enn at jeg klarer å knekke senga mi også. -Og ikke bare ei sånn råtten lita sengeplanke, nei. Da knakk heile bjelken som sengeramma låg på. -I tillegg til ei sånn sengeplanke, da.
-Så nå, Ann Ingrid... Nå skal vekta til pers, her *sukk*...

Yrkesmesse, knekte briller og svidd bukse.

Ja, dette er altså litt av hva de siste par-tre dagene har hatt å by på. På torsdag fant jeg plutselig ut at det var yrkesmesse her i byen. Min første tanke var selvfølgelig at "KVS har stand der!! :)", og håpet om å treffe litt KVS-folk var selvfølgelig stort. Selvfølgelig, sia jeg hadde fått vite det så seint, klarte jeg ikke komme meg dit før alle KVS-folkene var dratt. Og det var jo seff ganske skuff. Men traff jo Børge (Tjørn, -god mann! :) og Elisabeth i standen, så det var jo litt lindrende det, da... Men, men... Kjempekoselig å gå og kikke, i alle fall! Og så fikk vi til og med me oss en salsa-danseoppvisning, da. Så det var jo litt kjekt det også; like fornøyelig hver gang de kom til en tur jeg kunne :) -Ikke at det var så hjertelig mange av dem, men...

Ellers, som dere sikkert skjønte av overskriften, har jeg altså klart å knekke brillene mine. -Igjen. Så gårsdagen gikk til å dra ned til byen (etter jobb)og se på nye infatninger. Og det å se på briller er faktisk kjempegøy! Fant tre par jeg likte; et par brune, et par knæsj lysegrønne (heilt seriøst; jeg passa de faktisk knallgodt!) og et par svarte og brune. Men sia jeg ikke er rik, måtte jeg jo begrense meg til ett par, da... Men, men! -På tide å oppgradere trynet, i alle fall! -Dessutten må jeg jo bare få tilføye at når brillene først skulle knekke, var det himlande greit de gjorde det nå som det er salg...!

Resten av kvelden gikk til å se på film med Vivian og Hanna Grete. Veldig koselig, i alle fall! Dessuten gjorde jeg den oppdagelsen at han mannen som spiller i Batman faktisk minner ufattelig mye om Jens Kåre, den ene pastoren i Salem... -Veldig morsomt :)

Ellers; svidd bukse, ja... Jeg har jo ei svart strech-dressbukse, som det har kommet masse sånne kvite tråder på fordi de har blitt vaska i vaskemaskin. Den eneste måten å få vekk sånt på, er å ta en lighter og brenne det vekk. Så, teit som jeg er, fant jeg først ut at jeg skulle svi det bort mens jeg hadde på meg buksa. Jeg mener, det var lixom da det var lettest å se trådene, spes også siden linsene mine er litt svake. Som tenkt, så gjort. Klarte kanskje 20 sek før varmen gikk gjennom buksene og etterlot en rød, meget varm og smertefull rød flekk på låret mitt. Det var sånn ca da det gikk opp for meg at dette kanskje ikke var så lurt, så resten av trådene blei fjerna på den trygge måten; med buksene av. Så akkurat nuh henger buksene på verandaen for å prøve å lufte bort den umisskjennelige lukten av sterkt svidde kanelboller som kom på den... *Er det mulig, sier jeg bare...*

-Den bukseløse brilleslange-