onsdag 26. mai 2010

Satt og kikka igjennom gamle bilder...


...da jeg kom over dette, som jeg hadde tenkt å legge ut her på bloggen i vinter. Glemte det da. Bildet er av vår nærmeste "nabo" hjemme i bygda jeg kommer fra. Her, ved den gamle (nå nedlagte) veistasjonen var det mulig å ta oppkjøringer på moped og traktor. Men det jeg egentlig ville vise dere, som jeg synes er litt småfestlig, er skiltet på veggen... :)











("Husk å rygge"...)

lørdag 22. mai 2010

I dag kommer mamma og pappa på besøk.

I den anledning er leiligheten strigla, sleika og desinfisert etter alle kunstens regler og paragrafer. Jeg er helt utslitt. -Orker ikke besøk etter all vaskinga...! Men, men... :)

Er lenge mellom hver oppdatering fra min side, merker jeg. Blogge-motivasjonen min har tydeligvis fått seg en aldri så liten knekk. Satser likevel på at motivasjonen atter en gang skal blomstre opp igjen!

Er under en måned igjen til gradering på karaten nå, og jeg føler jeg burde vært nervøs. Skikkelig nervøs. For alle de andre på karaten er det, nemlig. -Og kan Ann Ingrid pensumet sitt? -Nope! -Går sikkert greit likevel! :)

Ellers har jeg vært på kurs siden sist jeg blogga! Idrettsskadekurs i Stavern. Kjempegøy! Lærte masse (inbiller jeg meg i alle fall), og koste meg stort. Stavern var forresten en ufattelig fin plass, og skjærgården var bare nydelig. Gleder meg til å få alle bilder og sånt derfra! :)

Så; etter 5 dager på kurs, var det vakt med RK. 17. mai-vakt, veldig rolig og greit. En sann fryd å slippe å makke seg inn i bunad! Bunad er en sånn ting som er veldig staselig på mannfolk; selv ser jeg heller drektig ut i stakken. Midt på dagen var det pause i vakta, med grilling og masse gøy. Selvfølgelig kommer vi inn på temaet "Ting/situasjoner man burde være intelligent nok til å unngå". Et av forslagene var å spise en ss kanel uten å drikke til. Ann Ingrid rekker ivrig opp sin høyre hånd og roper ut at "Jeg vil prøve! Jeg vil prøve!(Underforstått: Jeg er dum nok! Jeg er dum nok!)" Selv når jeg stod der med kanelen i kjeften trodde jeg at jeg skulle klare det. Helt til jeg plutselig hosta. Hele greia endte selvfølgelig med at jeg stod og brakk meg i buskene. Om et år eller ti er det sikkert et svært kaneltre-buskas akkurat der.

Selvfølgelig stoppa det ikke der. Neida! En stund senere, etter massiv bruk av tvang fra diverse RK-folk (Eller egentlig bare Bakkerud...), ender jeg opp med en kondom i nesa. Ikke spør. (Er det forresten dét de kaller "gummitryne"?)
Også svelgtube i kjeften ble forsøkt, men uten noe videre hell for min del. Litt kjipt at verken det eller kanelen gikk ned. Har tydeligvis noe å øve på!

Og sånn går no dagan. Har stadig planer om å komme meg ut på orienteringstur igjen, får se når det blir neste gang. Ellers skjer det egentlig ikke så fryktelig mye her for tida. Sitter som sagt nå og venter på at mamma og pappa skal komme. Pappa har vært her så vidt et par ganger før når han har kjørt flyttelass for meg, mamma har aldri vært her. Tenkte å ta de med og vise de Røed gård og glassblåseriet der. Blir sikkert en harrytur også med det samme, tenker jeg. -Og så benytter jeg fotballkamp-vakta i morra til å få litt fri fra de. Lokaloppgjør Moss v/s Fredrikstad. Satser på det blir en bra kamp; begynt å heie litt på Moss jeg! :) Så lenge de ikke spiller i Eliteserien mot Start, selvfølgelig!

Ser forresten fram til å treffe igjen Silje neste uke, som kommer til Østfold på avslutningsturné med bibelskolen. Litt for lenge mellom hver gang jeg får treffe gamle kjentsfolk merker jeg! -Når skal alle skjønne tegninga og flytte til østlandet?

søndag 2. mai 2010

Vårens vakreste eventyr (barndomsminner)

Er noen år siden jeg bodde på gård nå, men husker da enda at våren/tidlig sommer var årets høydepunkt for oss som drev med kyr. Dette var nemlig tida for årets store happening; det store kuslippet. Kuer som hadde stått bundet på båsen sin i fjøset i 8-9 mnd i strekk skulle slippes løs i et kollektivt, frydefullt kaos! Og synet av svære, dvaske kuer løpende i vill fart over jordene, med halen til værs og jurene daskende fra side til side mens de løper, er et utrolig syn. Den spontane entusiasmen og livsgleden som da utfolder seg, er helt utrolig, og må sees for å forstås. Når jeg var liten syntes jeg det var kjempegøy å løpe mellom kuene for å hause dem opp og få dem til å løpe enda mer. Med unntak av ett år: Da fikk jeg en brunstig ku -som tydeligvis hadde misforstått litt!- løpende etter meg. Guddness! -Akkurat det året fant jeg fort ut at det var best å la kuene løpe i fred på den store dagen.

Kalveslippet var også stort, og de stakkars søte små var ikke alltid så lette å overtale til å forlate den trygge flokken i fjøset for å leies ut. Når de først kom seg ut, var det derimot gjort. Det var forøvrig også ganske festlig å se første gangen kalvene prøvde å spise mat som faktisk hang fast i bakken!...

MEN: Nesten best av alt: Kvigeslippet. Ungkuene på kanskje 6-9 mnd, som hadde rukket å bli ganske store, men som var for unge til å noensinne ha vært ute før. DET var kaos, det. I likhet med kalvene var de ganske redde for å forlate fjøset, og den store utfordringen var alltid å få dem over dørstokken og ut i verden. Vi pelide å være 3-4 stk som leide en og en ku ut. Men over dørtrammen var det altså full stopp. Nytta ikke hvor mye vi lokka med kraftfôr, dro i leietauene, dytta... Ikke tale om de skulle ut! Så hvert eneste år -hvert eneste år!- endte det med at mamma -for å få et ordentlig tak og få dytta ordentlig- stilte seg opp med ryggen mot kviga og la vekta på og dyttet. Og hvert eneste år var det en ku som: a.) Ble så redd at hun tisset (masse!), eller b.) Fikk et skikkelig diarréanfall... Man skulle vel kanskje tro at siden minst tre av prinsippene for læring (learning by doing, repetisjon og prøving og feiling) var oppfylt, burde man ha unngått nettop dette repetitive mønsteret med påfølgende ubehag. Men den eneste teorien min så langt er at "opphavet mitt er et landsens enkle folk med sans for tradisjoner". I så fall bekrefter dette bare ytterligere at min klønete natur skyldes genene. Noe må det i alle fall være.

Er litt trist at jeg nå på mine eldre dager sannsynligvis går glipp av denne ku-galskapen. Vil derfor bare oppfordre dere lesere til å, om dere får sjansen, stoppe litt en vakker vårdag og ser på mens bonden slipper ut kuene for første gang, viss du skulle være så heldig å tusle forbi en gård en dag det skjer.-Så kanskje du også ser deg enig med meg i at det er dette som virkelig er vårens vakreste eventyr! :)