Er noen år siden jeg bodde på gård nå, men husker da enda at våren/tidlig sommer var årets høydepunkt for oss som drev med kyr. Dette var nemlig tida for årets store happening; det store kuslippet. Kuer som hadde stått bundet på båsen sin i fjøset i 8-9 mnd i strekk skulle slippes løs i et kollektivt, frydefullt kaos! Og synet av svære, dvaske kuer løpende i vill fart over jordene, med halen til værs og jurene daskende fra side til side mens de løper, er et utrolig syn. Den spontane entusiasmen og livsgleden som da utfolder seg, er helt utrolig, og må sees for å forstås. Når jeg var liten syntes jeg det var kjempegøy å løpe mellom kuene for å hause dem opp og få dem til å løpe enda mer. Med unntak av ett år: Da fikk jeg en brunstig ku -som tydeligvis hadde misforstått litt!- løpende etter meg. Guddness! -Akkurat det året fant jeg fort ut at det var best å la kuene løpe i fred på den store dagen.
Kalveslippet var også stort, og de stakkars søte små var ikke alltid så lette å overtale til å forlate den trygge flokken i fjøset for å leies ut. Når de først kom seg ut, var det derimot gjort. Det var forøvrig også ganske festlig å se første gangen kalvene prøvde å spise mat som faktisk hang fast i bakken!...
MEN: Nesten best av alt: Kvigeslippet. Ungkuene på kanskje 6-9 mnd, som hadde rukket å bli ganske store, men som var for unge til å noensinne ha vært ute før. DET var kaos, det. I likhet med kalvene var de ganske redde for å forlate fjøset, og den store utfordringen var alltid å få dem over dørstokken og ut i verden. Vi pelide å være 3-4 stk som leide en og en ku ut. Men over dørtrammen var det altså full stopp. Nytta ikke hvor mye vi lokka med kraftfôr, dro i leietauene, dytta... Ikke tale om de skulle ut! Så hvert eneste år -hvert eneste år!- endte det med at mamma -for å få et ordentlig tak og få dytta ordentlig- stilte seg opp med ryggen mot kviga og la vekta på og dyttet. Og hvert eneste år var det en ku som: a.) Ble så redd at hun tisset (masse!), eller b.) Fikk et skikkelig diarréanfall... Man skulle vel kanskje tro at siden minst tre av prinsippene for læring (learning by doing, repetisjon og prøving og feiling) var oppfylt, burde man ha unngått nettop dette repetitive mønsteret med påfølgende ubehag. Men den eneste teorien min så langt er at "opphavet mitt er et landsens enkle folk med sans for tradisjoner". I så fall bekrefter dette bare ytterligere at min klønete natur skyldes genene. Noe må det i alle fall være.
Er litt trist at jeg nå på mine eldre dager sannsynligvis går glipp av denne ku-galskapen. Vil derfor bare oppfordre dere lesere til å, om dere får sjansen, stoppe litt en vakker vårdag og ser på mens bonden slipper ut kuene for første gang, viss du skulle være så heldig å tusle forbi en gård en dag det skjer.-Så kanskje du også ser deg enig med meg i at det er dette som virkelig er vårens vakreste eventyr! :)
1 kommentar:
Ja, sannsynligvis sa det er
Legg inn en kommentar