*Knus...*

Nå er det ikke lenger bare møbler som har måttet gi etter for min enorme vekt; også mobilen min har avgått ved knusedøden. Det hele begynte med at Patrick (han fra Salem, red. anm.) ringte meg og spurte om jeg kunne være med og stå på butikken på Lund og dele ut brosjyrer om Salem. Noe jeg forøvrig ikke hadde lyst til i det hele tatt etter en lang, stressende dag, men sa likavel ja. Og labba i vei ned til Lund. På veien klarte jeg, for 2. gang denne vinteren, å tryne skikkelig; hørte formelig dundringa i bakken da jeg traff asfalten. Den dårlige nyheten er da at jeg landa oppå mobilen så den knakk i to. Den gode nyheten er at jeg ikke landa oppå kameraet jeg kjøpte i dag, som kosta hele 1699 kr! *Dyrt!!!* Uansett blir det nå en ny investering i løpet av et par dager, noe som suger villt.

Ellers, som jeg sa, har jeg jo vært og delt ut brosjyrer på butikken i rene Jehovas-stil. I alle fall nesten. Jeg dressa meg opp i min mest lysende orange (Hvordan i all verden skrives det ordet, forresten??? -Oransj, oransje...?) genser -for at folk ikke kunne unngå å se meg...:) - og mine høyt elskede grønne army-bukser. Jeg har jo ikke peiling på om sånt passer sammen i det hele tatt, så i verste fall ble jeg i alle fall virkelig lagt merke til... Uansett: Cluet mitt er at jeg er ufattelig glad jeg ikke er Jehovas Vitne eller mormoner eller noe sånt. Den ene timen jeg stod i dag holder for et års tid, og vel så det! Men han jeg stod med (eller: skulle stå sammen med -Han syntes det var så flaut å stå der at han stakk for å legge brosjyrer i postkasser i stedet -så ble jeg stående aleine der og drite meg ut i min plutselig altfor lysende genser...) sa jo noe bra, da: "vi får vår lønn i Himmelen". Jeg bare håper "lønn" også inkluderer erstatning for mobilen.