Sommerens lille eventyr

Tipper mange av dere har hørt om dette nå, men lovet jeg skulle lage en bloggpost på det. Så her kommer den!

Jeg har jo tidligere hatt litt sånn periodevis der jeg har klart å surre meg opp i litt pussige situasjoner av ymse slag. Etter at jeg flytta til Moss derimot, har det vært veldig stille på "flausefronten", eller hva jeg skal kalle det. Nå vet jeg hvorfor! -Det var bare fordi det måtte få bygge seg opp i én vrkelig, skikkelig absurd episode, i stedet for å fordele seg på mange småepisoder. Men jeg kan jo begynne med begynnelsen.

En vakker dag i juli
var jeg på jobb, og ante nesten fred og ingen fare. Jeg sier nesten, for jeg hadde en litt smårar magefølelse når jeg reiste hjemmefra. Ante vel på sett og vis at noe var i gjerde, men trodde helt ærlig at jeg kom til å støte borti noen skikkelig rare klienter eller noe. Neida!

Det som skjer, er at jeg, mens jeg er på jobb, først fikk tlf fra Miriam (som jeg deler hybel med). Hun spurte meg om jeg visste om noe var skjedd med noen i familien eller noe, for politiet stod på døra og spurte etter meg! To minutter senere ringte politiet meg selv.

Jeg tar seff telefonen, og venter på å få høre hvem som er død. I stedet får jeg beskjed om å kjappe meg hjem, for de hadde arrestordre på meg! Woah! -Gjett om noen holdt på å gå i dørken da, ja! Så mens jeg sykla som et svin hjem for å la meg pågripe (!!!), hadde politiet ransakelse i rommet mitt. Kjempefestlig. Søppel, skittentøyskurv, alt... Glad jeg ikke var hjemme akkurat da! Ü

Uansett; ble nå pågrepet da, og fikk kjøre politibil til stasjonen.

Pinlig!
Vel inne på stasjonen ble jeg ført inn for å klargjøres for glattcella. Betjentene gikk igjennom veska mi, og følgelig også lommeboka. Og det var her det begynte å bli flaut!  For: Det bakerste "rommet" i lommeboka er nesten som en "hvil-i-fred"-sone. Her havner togbilletter og alt annet tull, og jeg kaster det som ligger der ca hvert jubelår.  Så ho politidama drar seff en drabelig bunke opp fra den lomma, og det tar et lite øyeblikk før det går opp for meg hva den gule og hvite lappen som lå rundt alle de andre lappene var.  

Skitt!

Rart med det; men det var liksom et sånt øyeblikk det du bare vet  at ting går rett i dass, og du kan ikke gjøre noen ting med det. Så situasjonen utarter seg ca slik:

Jeg står og begynner å be stille og intenst om at Plisplisplis! IKKE se på den lappen!
Dama drar den fram og bretter den ut.
Ånei! Kom an... Ikke les på den!
Hun begynner å lese.  
Værsåsnill... Ikke kommenter det... 
-"BACKSTREET BOYS??! IKKE si at du har vært på Backstreet Boys-konsert, og så har du billetten i lommeboka?!!"

Dette var overraskende pinlig! Faktisk så var det så ille at jeg ble rett og slett skikkelig skamfull, og jeg ség ned og gjemte ansiktet mot den bøylen politiet bruker når de ransaker folk. -Hadde, med hånden på hjertet, ALDRI trodd jeg skulle komme opp i en situasjon der jeg kom til å bli flau for noe sånt! Hmpf! Feil igjen, Ann Ingrid...!

Jeg turte faktisk ikke å kikke på politdama etter det, og det var en liten lettelse når arrestvakta overtok og førte meg inn på glattcella.

Vel inne på glattcella
stod neste nedverdigelse for tur. Stripping! Også dette var overraskende ille, men det hadde sikkert mer med situasjonen å gjøre enn noe annet. Uansett; Når du ser ut som meg, du har klart noe så teit som å bli pågrepet og arrestert, og du står det med en politibetjent foran deg som studerer deg opp og ned og i mente mens du står der i Evas drakt, da føler du deg rimelig teit! Var heldigvis ganske fort overstått, da. 

Og etter det ble jeg sittende for meg selv et par timer på cella. På en gummimadrass, og med dassen en halvmeter fra trynet mitt. På dette tidspunktet var jeg ganske høy på endorfiner, så jeg tipper jeg var blant de mer muntre folka som noensinne har sittet der! Hehe... Arrestvakta kikka innom meg hver halvtime og spurte om det gikk greit, hvorpå jeg smilte bredt tilbake og nærmest kvitrer tilbake at Joda, det går kjempefint! :) Haha... Var vel nesten så de vurderte å sjekke meg for diverse dop med det samme!

Fikk forresten gratis lunch
mens jeg satt der inne, da. -Vann og brød. 

Avhøret
gikk forsåvidt greit. Veldig grei dame som avhørte meg. Men det første spørsmålet jeg fikk, var hvorfor jeg hadde slutta i jobben og flytta fra sørlandet. AJ! Det varte sikkert bare et lite sekund eller noe, men det øyeblikket føltes bare helt villt. Skulle jeg seriøst fortelle at det var litt fordi jeg hadde søkt på fengselsskolen og ikke kommet inn??? Hehehe... Uff... Siden det ikke var den eneste grunnen, feiga jeg ut og begrunnet de med noen av de andre grunnene jeg hadde. Men for å si det rett ut; til å være et så enkelt spørsmål, var det overraskende vanskelig å svare på!


Resten av avhøret foregikk uten problemer, da. Heldigvis. Klarte å unngå å nevne at jeg ønska meg inn i fengselsvesenet, tror liksom det hadde blitt sånn passe flaut å nevne i den settingen der!

Kom da ut etter avhøret
og fikk med det samme en beklagelse fra politidama for bryet. Hun gav også uttrykk for at hun var irritert over at jeg hadde blitt anmeldt på så tynt grunnlag som jeg hadde, og jeg var glad og lykkelig for det.

Ute av arresten ringte jeg sjefen min igjen, som forøvrig hadde prøvd å ringe meg hele 6 ganger i løpet av de 3-4 timene det hele tok, og det første jeg klarte å si til henne var at "nå har jeg nettop kommet ut fra glattcella her Ü ". *Ups!* -Huska litt for seint på at jeg ikke hadde nevnt for henne at det var utstedt arrestordre på meg, noe det lille hylet hun utstøtte bare understreket ytterligere.

Fra politistasjonen
gikk jeg rett opp på jobben for å hente bekreftelsen jeg bad om, som bevis på at jeg hadde oppholdt meg i Østfold. Forklarte selvfølgelig også hva som var hendt, og snille sjefen min, som tydeligvis hadde vært skikkelig redd for meg!, endte med å hive seg rundt halsen min mens hun kauket at "Jeg var så redd for deg!!!" Fremdeles var jeg drithøy på endorfiner, så jeg bare gliste godt, og tok det hele ganske kuli.

(Sjefa satt forresten og grein av latter da jeg halvannen uke etter arrestasjonen troppet opp på kontoret for å blant annet spørre om jeg kunne sette ho opp som referanseperson  når jeg søkte på fengselsskolen igjen. Hehehe... Huff... Igjen; følte meg passe teit da, ja! Ü )

På vei hjem
derimot, fikk plutselig det fantastiske endorfin-kicket mitt seg en aldri så liten trøkk. Det gikk plutselig sabla sterkt opp for meg at viss jeg fortsatt hadde bodd i Kr Sand, og fortsatt i jobben (som jeg fikk tilbud om!), hadde jeg hatt mye verre problemer nå. Da hadde det garentert ikke blitt politisak av det, og jeg hadde måtte kjempa mot ledelsen på egenhånd. Jeg blei rett og slett skikkelig skremt når dét gikk oppfor meg. Så når jeg da kom hjem og ringte den ene lederen i Røde Kors for en bekreftelse derfra også, fant jeg plutselig ut at jeg var rimelig på tuppa! Var litt "småfortvila", og han måtte pliktgyldigst høre om dagen min minst to ganger før han fikk lagt inn et eneste ord selv. Hehe... -Sånn er det når man omgås meg!

Heldigvis endte det med at han begynte å le, da... -Satt der og humra i skjegget sitt. Takk og lov... Hadde han ikke begynt å le, hadde jeg sikkert endt opp med å hylgrine eller noe, jeg var jo ikke akkurat det man kaller mentalt eller emosjonelt avbalansert på dette tidspunktet!

I ettertid:
Det gikk nesten tre døgn før det verste endorfin-kicket mitt hadde gitt seg. Arrestasjonen var, i alle fall på noen måter, en vannvittig opptur for meg! Og jeg lover; jeg lo meg i søvn hver kveld i halvannen uke etterpå!

Miriam
spurte meg forresten hva jeg tenkte på når jeg satt inne på glattcella der. -Var egentlig litt forskjellig. Slo meg litt at Jeg vil jo så gjerne inn i fengsel, men dette er feil side av låsen!

Ble også sittende og tenke litt på den ganga på videregående når jeg juksa (var ei orienteringsøkt i VK1. Siden jeg først juksa, gjorde jeg det med stil, og nesten hele hesteklassen ble med meg på juksinga.). Jeg hadde så dårlig samvittighet etter dette, at jeg fant ut jeg ikke skulle jukse igjen. Det ble nesten litt sånn Jukse på skolen; arresten neste! over det hele... Hehe... Ü

Hadde det i det hele tatt ganske så festlig med meg selv der jeg satt! I alle fall fram til jeg begynte å hutre og fryse. -Ikke så gøy da lenger, nei...

Dagen i seg selv
var mildt sagt en opplevelse, som det er "få forunt" å oppleve. Helt seriøst var det en helt vannvittig erfaring, og jeg tror jeg vokste minst tre år på den! Var egentlig veldig mange ting, men har i alle fall blant annet lært hvor viktig det er, prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Var ufattelig glad for de som trodde på meg, i alle fall!


Er også sikker på, at om jeg noensinne skulle havne i en situasjon der kjensfolk/venner havner i noe lignende, kommer jeg til å takle det på en mye bedre måte enn før. Må også innrømme at jeg har fått en litt større ydmyket i forhold til det å "krenke andres privatliv". Vet jo at jeg, dersom jeg ender opp i fengselsvesenet noen gang, kommer til å måtte blant annet strippe folk, ransake celler/privatsaker og så videre. Ikke at jeg ikke har hatt respekt for det før, men nå har jeg liksom vært på "den sida", da! Ü

Og papirene
jeg fikk når jeg ble pågrepet; arrest/ransakelsesordren og "strafferabatt ved tilståelse"-arket mitt, de har fått glass og ramme på seg, og henger nå i korridoren inn til stua. -Må bare huske å ta de ned viss mamma og pappa noen sinne kommer på besøk.

Når det kommer
til fengselsskolen, så har jeg vel egentlig gitt det litt opp for denne gang. Ikke umulig jeg prøver til våren eller høsten igjen, for jeg har enda lyst! Men mista på sett og vis litt piffen for det etter saken. Har også kommet fram til at jeg liker meg overraskende godt i Moss, og har lyst til å bo her litt til! I tillegg har jeg også flyttet hele fire ganger bare siden i fjor sommer, så jeg kjenner det hadde vært godt å bo samme stede en liten stund nå.

Så vil tiden vise om jeg noensinne havner bak murene igjen! ;) -Absolutt ikke en umulighet...