Et blodig eventyr

Som dere ivrige blogglesere sikkert har fått med dere, hadde jeg altså min store, hardt etterlengtede dag i dag; jeg fikk redusert vekta mi med 1 tann (bare synd det var en "a" i det ordet i stedet for en "o"...). Tann-amputasjonen gikk nesten smertefritt, i alle fall etter 3. dose (!!!) med lokalbedøvelse... Etter det var det i grunnen bare deilig, og faktisk så tror jeg at jeg klarte å sovne litt under operasjonen! I det ene øyeblikket satt legen og prata om hvor glad tannkrona mi måtte være i meg siden den ikke ville slippe taket. Denne lille hendelsen inspirerte altså legen til å begynne å nynne en sang nettop om dette at litt av tanna ikke ville slippe taket. Denne lille tanntrekkevisa er altså ca det siste jeg husker før jeg plutselig hadde nål og tråd i kjeften, og vistnok hadde fått brodert inn noen sting.

Men, historien slutter jo ikke der; da hadde jeg ikke giddet å fortelle det.

For: Da jeg dro fra sykehuset, fikk jeg med meg en resept på smertestillende, og lille meg ble gående rundt ei stund i Arendal og leite etter apotek. Jeg la vel kanskje litt merke til at folk kikka ekstra ned og sånt når de gikk forbi, men jeg tenkte ikke over det. Til slutt nærmest tvang jeg ei dame til å forklare veien, før jeg takka for hjelpen og smilte pent. Etter at apotekturen var unnagjort, gikk jeg en tur på do. -Det var da jeg så det. For: i speilet titta nemlig et temmelig skeivt tryne med en stor klump på venste kjeve tilbake på meg. Og dette var ikke det verste, for...: Jeg hadde tydelivis blødd en del fra kjeften uten at jeg merka det selv, og dette blodet hadde altså samlet seg på og rundt leppene mine og størkna, og hele greia så temmelig udelikat ut, for å si det sånn. Jeg skremte faktisk nesten meg selv der jeg stod. Ca da forstod jeg jo også litt hvorfor folk hadde kikka andre veier når jeg kom. Så jeg skar en grimase til meg selv i speilet, og fikk da til min store gru se det. -Røde, bloddryppende tenner... *usj!* Ikke rart dama jeg spurte om veien hasta så fort videre, kan du sei!!! *hehehe* Egentlig var det jo litt morsomt da, men jeg er glad jeg ikke var i Kristiansand og traff noen kjentsfolk, for å si det sånn...