Tilbake til røttene...

Opphavet. Tenkte litt på det her; må vel være noen sarte sjeler rundtomkring som kanskje lurer litt på hvordan i alle dager jeg ble som jeg ble. Derfor, så tenkte jeg å opplyse det ganske land om min bakgrunn og sånt. Derfor, mine damer og herrer; Ann Ingrids liv, del 1; Gården/mine første år. -Har forresten et snål følelse av at denne føljetongen ikke blir så himlande lang; følte bare litt for å sei d, sånn plutselig...

Altså, gården, ja. Som dere skjønner, er bildet her fra i fjor. -Eller fra i forfjor, for dere litt pertne. Og ikke la dere lure; huset i bakgrunnen er ikke bebodd. Egentlig er det en halv kilometer til nærmeste nabo, og fra der vi bor, kan vi ikke se ett eneste bebodd hus. (Oki, det var litt løgn, når jeg tenker meg om... Etter at noen naboer hogde ned noen trær på tomta si, kan vi se litt av taket på huset til våre nest nærmeste naboer, én kilometer unna.) Her tilbragte jeg altså mine første 16 år i livet, mer eller mindre. I tillegg til familien, huset også gården både sauer (2 gigantiske værer!), griser, katter, kaniner, hund, hest, kyr, bier (-Takk og lov vi ikke har biene mer), og sikkert masse annet også. Romet mitt er forresten det øverst til høyre. -På huset, altså, ikke fjøset. Selv om jeg periodevis nesten bodde der også.

Fritida var jo noe for seg selv. Med langt til venner og dyrene å ta seg av, er det jo ikke rart mine sosiale antenner er litt stutte. -Selv om jeg fikk et veldig godt lag med kyrne våre, da. Når de var inne på båsen, og la seg ned, pleide jeg alltid å legge meg intil dem, og så la de hodene i fanget mitt (er dere forresten klar over hvor vanvittig tungt et ku-hode er? De er knalltunge!), slik sovna vi, begge to. Når jeg våkna, hadde jeg alltid sånne svære blaute flekker fra den varme pusten (og siklet) til kua. Om sommeren, når kuene var ute, pleide jeg å ri på dem. -Dette var før jeg fikk hest, må skjønne. Kua på bildet (den kua som ikke er meg, altså) het forresten Bliros, og var skikkelig luxus å sitte på; brei som få, og skikkelig kjælen. Ellers var det gøyeste jeg visste å leie kalvene til og fra beitet hver morgen og kveld. Kalver er dritkule dyr!! Og ku- og kalveslepp på våren var årets definitive høydepunkt. Se for dere svære, dvaske kuer med jurene daskende fra side til side mens de løper som galninger med halen rett til værs. Det er sånt som må oppleves... :)

Ellers hadde vi også et par sauer, som tidligere nevnt.

Værner og Bærtil var de fagre navnene de absolutt ikke lydde. De var absolutt noe for seg selv. De var egentlig tiltenkt som koppelam som bare skulle vare en sommer, men vi ble så glad i vrakene at det ble en 5-6 sommere på de. Dette var dyr bare en mor kan elske. Nakne på ryggene siden kuene spiste opp ulla deres (!!), stanga som fy, ekstremt feite (Magen til spesielt den eine velta fra side til side når den gikk!), og utrolig sleipe. Bærtil pleide alltid å spise opp all kattematen når han fikk gå løs. -Kannibal! Ellers var iskrem og chips meget populært, og de visste akkurat hvordan de skulle åpne jakka og ta ut chipsposen fra innerlomma viss vi skulle finne på å ha noe sånt. Beitet de gikk på til vanlig var rene krigssonen, og når vi (jeg og min bror) kjedet oss pleide vi å gå inn, for å teste hvor lenge vi klarte å være der inne før vi måtte rømme for voldelighetene og opptøyene deres. Dette var sånt som skapte litt spening i hverdagen til et par stakkarslige bondeknøler.

Hmm... Dette blei forresten hjertelig mye dyrepreik og griseprat her, så jeg tror kanskje jeg slutter av 1. del av denne føljetongen for i dag. Men, fortvil ikke! I'll be back....