Loke har

i dag gjort østlending av seg, og det er ikke bare-bare. Spesielt ikke for meg, som nå kjenner morsinnstinkt og hormoner rase rundt. For tida går jammen fort; det føles som om det bare var noen uker siden han var midt oppe i en alvorlig identitetskrise, og trodde fullt og fast han var ei ku. Eller at han som unghest ved flere tilfeller kom på at håndtaket på fjøsdøra var en god ting å klø seg på -helt til dørhåndtaket satte seg fast i grima, "barnet mitt" fikk panikk og røska døra av hengslene, for så å galloppere noen runder rundt fjøset i vill panikk med døra (fremdeles hengende fast i grima) dundrende inn i frambeina for hvert steg... Akk, ja... Those days are over, my friend, og jeg står barnlaus igjen. Dersom jeg noen gang får egne barn, tror jeg absolutt jeg kommer til å bli en av de krakilske, mentalt belastende (for barnet) mødrene som gjør alt for at barnet aldri vokser opp. Føles i alle fall sånn nå! *hehe*

Tipper forresten det er flere enn bare meg som gjesper nå, ja... :)