Det er rart

hvordan det man omgir seg med påvirker en. På jobb snakker for eksempel de jeg jobber med, om hvor mye de drømmer om lamper. Jeg for min del husker sånn ca aldri drømmene mine (med ett untak fra videregående, hvor jeg hadde mareritt om at jeg hadde fått to skikkelig vemmelige vorter; en på hvert kinn, og at jeg av en eller annen grunn skulle jeg på date med en fyr akkurat den dagen. Midt i panikk-anfallet mitt dukker plutselig Sveinung opp i døra og står og ler rått av meg, onde mannen...), så jeg kan liksom ikke helt relatere meg til akkurat det, da. I stedet kan jeg ta meg i, når jeg ser lamper som ikke lyser (det være seg lyset i klokka på bussen, taklampa i Salem, etc), å begynne å fundere på hva slags pærer som skal være i den spesifike lampen. Noe som faktisk kan være voldsomt distraherende. Ellers ser jeg for tida, etter å ha bært masse kasser med lamper i hele går og forrigårs, dusinvis av lampeesker svevende rundt i hodet mitt. Som i går kveld, da jeg skulle sove, og hundrevis av esker med forskjellige lamper svevde rundt for mitt indre. Kanskje har dette blitt mitt personlige alternativ til å telle sauer? I så fall håper jeg dette bare er midlertidig, for sauer er mye søtere...